Energieffektivisering er den beste fornybare
I EUs strategier for energi og klima kommer energieffektivisering som første og beste alternativ. Det kutter co2-utslipp, gir Europa bedre forsyningssikkerhet og gir oss til og med mer penger i lommeboken.
I bildet under viser konsulentselskapet McKinsey at energisparingen både gir oss inntekter og sparer klima.
Til tross for dette er det hovedsaklig produsentene av fornybar energi, som vi ser til høyere på bildet som vi ser og hører i Brussel, Oslo og Stavanger. Denne industrien bidrar til å minske utslippene, men til store kostnader.
EU spiller en viktig rolle i arbeidet med energisparing. EU-regelverket stiller stadig strengere krav på utslipp fra biler og energiforbruk i bygninger, men aktørene som bidrar til energieffektivisering forblir usynlige. I Brussel er det vind,sol, kull og atomkraftlobbyen som dominerer agendaen.
Energibesparing er kanskje den viktigste økonomiske drivkraften poå energiområdet, men representantene må stå frem tydeligere arbeide aktivt mot marked og myndigheter. Alle aktører, fra små arkitektselskaper, ingeniørselskaper- til de store multinasjonale ABB og Rockwool, burde følge hvitvarebransjen og profilere seg sterkere på dette området.
Som gode borgere er vi jo ellers også potensielle enenergieffektiviserere. Vi kan kjøre jevnere med bilen, slå av gulvvarmen på badet og isolere hus og hytte – men presset mot økt forbruk gjør dette vanskelig.
Energieffektivisering er avgjørende i klimapolitikken, men for å få dette til så må nå dette næringslivet stå frem og vise at de er det beste alternativet i klimaarbeidet.
Dette bør bli en viktig sak for Næringsforeningen og dets søsterorganisasjoner rundt omkring i Europa.
Pål Jacob Jacobsen, Europakontoret - www.stavangerregion.eu
Publisert i Rosenkilden
*****************************
Turister liker vindenergi - I begynnelsen av juni besøkte jeg sammen med representanter fra Haugesund, vennskapsbyen Emden i Nord-Tyskland. Under besøket diskuterte man samarbeide innenfor kultur, utdanning og næringsliv og offshore vindkraft var selvfølgelig høyt på agendaen.
Emden er en velorganisert og fin by med 50.000 innbyggere som er omkranset av vindmøller – store vindparker og enorme hvite enkeltmøller til lands og i vannet.
Under seminaret diskuterte vi hvordan man i Emden fikk befolkningen og turister til å akseptere vindmøller.
I Emden var naboene til vindmøllen opprinnelig ikke så glade for vindmøllene, men med en en bevisst kommunikasjon og teknologisk utvikling hadde endret holdningene deres (i tillegg kan man selvfølgelig gi naboene eierandeler i møllene slik som smarte dansker har gjort)
For turistene var vindmøller derimot bare positivt. Turistene elsker vindmøllene og kommer gjerne innom vindparkene på vei til stranden. Vindmøller er således blitt en del av turistpakken.
Konsulentfirmaet IfE spesialisterte seg på kommunikasjon om fornybar energi og arrangerte nå fornybar energi guiding for turistene.
Vi har også energiturister i Rogaland:
* På Utsira hadde vind-hydrogen konseptdemonstrasjonen mange tusen tecno-turister på besøk hvert år.
* Køene til å besøke den flytende vindmølle Hywind utenfor Karmøy skal også være lang og det skulle ikke forundre meg om de også legger igjen bra med penger på mat og drikke
* Å besøke vannkraftanlegning er også et stort eventyr – turbinhallene kunne passe inn i en James Bondfilm og resservoarene ligger i vakre fjellområder som er fjernt fra de omdiskuterte dammene i Kina og Brasil.
* Slepnerplattformen drar til seg en mer avansert gruppe politikere som vil se på co2-lagring, mens oljemuseet gir et fabelaktig bilde av hele oljeindustrien.
* I tillegg kommer selvfølgelig sykkelrundkjøringer, klimahus og mye annet grønnt som vi kan være stolte av
Turistreklamen om Norge retter seg hovedsakelig mot pensjonister, men kanskje burde vi i Rogaland ta tak i dette området og lage fristende og fremtidsrettede energipakker for turister og innbyggere.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen, Europakontoret, Brussel - August 2010 E-post: pal@onemarket.be ***********************
Samferdsel -
Den økonomiske krisen setter press på transportpolitikken i EU
Transport har alltid vært et viktig politikkområde i EU. Uten vel fungerende transportnett for varer og mennesker kan ikke det indre markedet fungere fullt ut
Målsetningene for det indre markedet for transport er å styrke handel og konkurransekraft, utvikle svakere regioner og samtidig skape et bedre miljø.
De to første målene har man lykkes med - men hittil på bekostning av miljøet.
Lastebilen og flyet har vært de store vinnerne på det indre marked og utslippene fra transportsektoren har øket jevnt og trutt til tross for felles
miljøpolitikk og Kyoto-avtalen.
Da den økonomiske krisen kom i 2008 reagerte Europa med økonomiske krisepakker - fra nord til syd. Prosjekter ble fremskyndet og
kravene rundt EUs regionalfond ble forenklet slik at landene best mulig kunne komme seg gjennom krisen gjennom å bygge veier, tog og havner.
Nå er man på vei ut av denne krisen og på vei inn i en mer langsiktig og vanskelig gjeldskrise som samtidig setter press på hele Eurosamarbeidet.
Landene må kutte kraftig i sine offentlige budsjetter og dette slår hardt mot kostbare infrastrukturprosjekter. Portugal utsetter bygging av flere motorveier
og legger planene for den nye flyplassen i Lisboa i skuffen.
Det første den nye britiske regjeringen gjør er å stopp byggingen av ny rullebane på Heathrow.
I Hellas blir det heller ikke mange nye motorveier fremover.
Det eneste som det ser ut til at man ikke stopper opp er togprosjektene.
Hurtigtoglinjen mellom Madrid og Lisboa tør portugisiske regjeringen ikke gjøre noe med - tog har et sterkt globalt momentum og ingen vil bli etter på
dette området.
En annen ting som ikke stopper opp er arbeidet med å senke utslippene fra transport i byene.
Her behøver man ingen tvang fra EU eller nasjonalstaten.
De fleste folkevalgte i byer i Europa forstår selv at byene mister sin attraksjon om de ikke klarer å få ned støy, utslipp og trafikkorkene. Selv bilkaosbyen Brussel – som topper listen over byen med Europas lengste bilkøer - har nå mobilitet øverst på sin agenda. Det betyr økt satsing på
offentlig transport, bilen får gi fysisk plass til trikker og sykkel og nye modeller for sykkelutleie og deling av bil blir testet. For å bevisstgjøre den
bilglade befolkningen arrangerer de 19. september for 9.gang den bilfrie dagen, som ikke er frivillig som i Stavanger (hver dag i året er jo en
frivillig bilfri dag), men obligatorisk. Den bilfrie dagen har blitt til en ekstra fesivaldag i Brussel.
Mindre byer og landsbygden kan bli den store utfordringen på transportsiden. Et land som Frankrike har et fantastisk nettverk av hurtigtog mellom de store og
mellomstore byene. De har også innovative mobilitetsløsninger i byene - men på landsbygden må man vente lenge eller forgjeves på offentlig transport. Denne
utfordringen har man i hele EU og den kommer til å ligge på regionens og fylkenes bord.
Mine tips om fremtidens transport i EU blir følgende:
a) EU konsentrerer seg om å kontinuerlig stramme inn utslippsregelverk for biler, lastebiler, båter og fly - EU er bra på å lage regler og co2-utslippsregelverket har bidratt til en enorm innovasjon i bilindustrien .
b) Byene kjemper om å gjøre seg attraktive for ungdom og næringsliv og
tar selv tak i sine mobilitetsutfordringene
c) Oljeprisen stiger og gjør alternativ transport mer lønnsom – i byer og på landet.
Nye energimoter i Brussel
Da Romano Prodi var president i Europakommisjonen 1999-2004 kunne han ikke holde en tale uten å snakke om hydrogensamfunnet som han og hans kommisjon trodde så mye på. Under Andris Piebalgs tid som energikommisjonær 2004-2009 endret bildet seg. Russerne skrudde igjen gasskranen og sammen med klimautfordringene inspirerte dette EU-lederne til å lage en felles energi og klimastrategi.
Hydrogensamfunnet ble lagt i en skuff og forsyningssikkerhet, vind og Clean Coal /CCS kom på moten.
Nå har EU kastes seg ut i en ny periode med tyske Günther Oettinger som energikommisjonær. Energibildet for Europa har nå forandret seg på nytt. Lavere forbruk i Europa har tilsammen med det økte tilbudet av skifergass endret markedssituasjonen i Europa. Gass er nå konkurransekraftig med kull, gass er en bra balansekraft for ustabil fornybar energi og med mer LNG, NorthStream og kanskje Nabucco på plass så er gassforsyningen til Europa sikrere enn på lenge.
Hva kan vi så forvente oss på motefronten i Brussel ?
Gasslobbyen har lenge vært svak i Brussel. Den har sammen med kullobbyen fokusert på CCS (Karbonfjerning og lagring) – men egentlig så har dette indirekte vært støtte til kull.
Nå tror jeg at de skiller lag og gasslobbyen kommer til å presentere seg mye sterkere som et økonomisk og miljømessig alternativ til kull og også som et alternativ til CCS (konvertere fra kull til gass).
CCS har kommet langt med direktiver og demonstrasjonsprosjekter, men kan få tøffe tider fremover med motstand fra mange hold – fra medlemslandene som sliter økonomisk, fra gasslobbyen som ser gass som et rent alternativ og miljøbevegelsen som har betraktet CCS som et nødvendig onde.
Vindlobbyen er veldig sterk i Brussel og den nye Europakommisjonens vilje til å koble nettene sammen over grensene og rundt Nordsjøen og Østersjøen gir vindbransjen en sterk posisjon i lang tid fremover.
Atomkraften tør ingen i Brussel å snakke høyt om, men på den usynlige agendaen ligger den fortsatt godt og tryggt.
Sett fra Brussel kan det derfor se ut som om Statoil og den norske regjering med utsettelsen av CCS på Mongstad oppfører seg som riktige moteløver – ser tidlig hva som er på gang og endrer strategi.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen, Europakontoret - pal@onemarket.be
EU som regionalt laboratorium Da den kjente økonomen Jeremy Rifkin kalte EU for et stort politisk laboratorium tenkte han først og fremst på overstatligheten, det indre markedet og den monetære unionen.
EU kastet seg her ut på helt nye områder som ingen før hadde testet og der reagensglassene i laboratoriet ikke var fyllt med kjemiske væsker, men med politiske motsetninger og kompromisser. Resultatene ble ikke alltid perfekte og som man nå opplever i den monetære unionen så må man justere underveis – justeringer som ofte leder til at mer beslutninger fattes på det europeiske nivået.
I dag tester man i Europa og verden også nye administrative nivåer.
I Afrika har man etablert den Afrikanske Unionen, AU, og i Syd-Amerika ønsker man å utvikle en union,UNASUR, som kan styrke det økonomiske samarbeidet i denne regionen.
Nasjonalstatens grenser klarer man ikke å endre uten krig og EU,AU og UNASUR blir motkraften til grenseoverskridende utfordringer og store globale konkurrenter som USA og Kina -
Regionsgrenser og kommunegrenser er også vanskelige å endre uten krig og her går Europa nå foran som testsenter for nye modeller for samarbeide i metropoler (interkommunale samarbeide rundt vesktsentra som Stavanger, Eindhoven og London) og makroregioner som Østersjøen, Danuberegionen og rundt Nordsjøen.
De gamle grensene tøyes ut og tilpasses den økonomiske utviklingen – men utfordringen blir å få til dette uten å skape mer byråkrati og uten at man svekker demokratiet.
Matsikkerhet på vei tilbake i EU. EUs landbrukspolitikk CAP skal nå revideres før den nye budsjettperioden som starter 2013. Lobbyistene spisser klørne og Brusselnerder som meg gleder meg til å se franske traktorer i gatene å høre svenske og britiske frihandlere rope seg hese for å få kutt i det beryktede CAP-budsjettet.
Med finanskrise, Eurokrise og en økende europeisk offentlig gjeldskrise skulle man tro at frihandlerne har sterk kort på hånden – men slik virker det ikke i dag.
Før disse krisene hadde vi nemlig matkrisen med matpriser som skjøt i været og laget store hull i husholdningsbudsjettene og mange spår nye matkriser når kineser og indere vil spise det samme som oss.
I dag er det derfor igjen anstendig å snakke om Food Security og noen særlig kutt i CAP blir det nok ikke.
Polske bønder som var tvilsomme til EU har også vent seg til å få CAP-bidrag og noen særlig støtte fra de nye medlemslandene i øst får derfor brittene knappt.
Matsikkerhet er derimot noe man ikke snakker mye om i Rogaland. Her kan man få mat fra alle verdens deler og til og med serveres det ”bakt potet med ALT” (se bilde).
Som besøkende skulle jeg imidlertid gjerne se litt mer fokus på regional matsikkerhet – slik at man kan få rimelig lokal mat på restauranter, kantiner – og ikke minst på flyplassen der man kan få alle cognacer i verden, men forsatt ikke har lamm fra Kvitsøy, lomper fra Jæren eller perfekt røkt laks fra Hjelmeland som jeg kan ta med til Brussel.
EU ønsker flere fremmedspråk og økt mobilitet Mobilitet har lenge stått på EUs agenda, men det har sjelden vært viktigere enn nå.
I dag er mobilitet en selvfølgelighet for unge nordmenn som reiser med inter-rail eller tar seg jobb på restauranter i alpene.
Den frie bevegelsen av personer ble imidlertid først innført i EU i 1994.
Filosofisk sett så er den frie bevegelsen en menneskerettighet – men i Europa var det før 1994 hverken lett å få arbeidstillatelse eller å krysse grensene med store køer og sinte tollere.
EUs tanke var tredelt. Den frie bevegelsen skulle skape bedre nettverk og forståelse for hverandres særart, øke handelen, styrke arbeidskraftmobiliteten og selvfølgelig også bidra til den europeiske integrasjonen selv om man ikke snakket så høyt om dette.
Med innføringen av Euro, og ingen mulighet til devaluering, øker behovet for mobilitet i arbeidskraften. Når arbeidsløsheten stiger i Spania så skal de etter økonomisk teori pakke sine vesker og reise til Norge, Tyskland og andre land med lavere arbeidsløshet – dette er lettere å gjøre på skrivebordet enn i praksis.
Det indre markedet og innføringen av Euro har økt handelen mellom EU-landene, men arbeidskraftsmobiliteten har bare delvis fungert.
Under vekstårene på 2000-tallet flyttet 100.000 talls av polakker vestover for å løse vekst- og arbeidskraftsproblemer. Når f eks den irske økonomien raste flyttet polakkene tilbake til Polen - som nå er en av de sterkest voksende økonomien i EU- med penger i lommeboken og nye språkkunnskaper.
Norge og Sverige har lenge hatt et fritt arbeidsmarked som har fungert veldig bra. I etterkrigstiden flyttet norske ingeniører over kjølen og i dag kommer svenske leger, sykepleiersker og bartendere til Norge og fyller godt betalte jobb slik at Norge ikke bremser opp.
Desverre så finner man i Europa veldig få slike gode eksempler på mobilitet. Steget fra Gøteborg til Oslo er mye mindre enn fra Liege til Antwerpen og mobiliteten der og i de fleste andre regioner er liten.
Denne manglende mobilitet er hovedårsaken til EUs store satsing på språk i skolene. Målsetningen er at alle EU-borgere skal lære minst to fremmedspråk i skolen.
På reallinjen på 70-tallet hadde jeg 3 fremmedspråk og selv om undervisningen ikke var av den beste så vitner det om at vi i Norge på den tiden hadde en stor ambisjon – når det gjaldt handel og mobilitet.
Desverre så ser det ut til at vi går i motsatt retning av EU – med færre fremmedspråk og sterk fokus på engelsk.
Årsaken til dette er mange men her er tre årsaker til at vi går i denne retningen:
a) Det norske arbeidsmarkedet er det klart beste i Europa og det er lite press på ungdommen å reise ut å finne jobb
b) Vi overvurder engelskens dominans - – skal du jobbe i Tyskland må du snakke tysk og i Frankrike fransk og selv om den franske kunden snakker brukbar engelsk så lærer du han først å kjenne om du snakker fransk.
c) Markedet styrer skolen – UIS slutter med tysk, fransk og spansk pga manglende etterspørsel og skolene lar elevene altfor lett styre etterspørselen mot trendspråk eller fordypning i engelsk.
I tillegg så blir nok norske byråkrater, ved at de slipper å sitte rundt bordet med 27 representanter med 23 språk mindre utsatt for fremmedspråk enn byråkrater fra EU-landene.
Sveriges nye EU-kommisjonær Cecilia Malmstrøm snakker 6 språk og i et intervju så markerte hun viktigheten av å kunne snakke på deres språk mellom møtene – det er ofte i de informelle treffene at avgjørelsene tas.
Som Norges klart mest internasjonale region bør vi ikke bli en sinke på dette området.
*********************** Hvem representerer hele regionen ?
Vi har mange organisasjoner i norske regioner - men få dekker egentlig hele regionen.
Da Europakontoret gjorde en studie om EU-prosjekter i regionen ble dette veldig tydelig. Kommuner, universitet, fylkeskommunen og regionale utviklingsorganisasjoner har mange spennende EU-prosjekter, men ingen presenterer noe av det som skjer utenfor sitt område og utad står vi derfor frem svakere enn vi egentlig er.
Dette gjelder sikkert andre områder også og er bare en fordel for de i Oslo som ønsker svakere regioner.
Ved siden av Europakontoret er vel Stavanger2008 det eneste prosjektet der vi glemte grensene – i 2008 sto regionen samlet og resultatet ble veldig bra. Les Europakommisjonens interessante eksterne sluttvurdering av prosjektet som altfor få har lest.
I andre prosjekter følger vi nøye de geografiske og administrative grensene og står frem svakere og mer fragmentert enn det vi kunne ha gjort.
Tenke seg hvor interessant det hadde vært om:
·Fylkeskommunen kunne skryte av EU-prosjektene til Karmøy barneskoler på sine hjemmesider
·Næringsforeningen kunne løfte frem det sterke offshoremiljøet på Haugalandet
·Stavanger kommune kunne presentere Sandnes og Rogaland Fylkeskommune store EU-demonstrasjonsprosjekt på Dale som en del av sitt nærområde
og
·Forsand kommune bruker konserthuset i Stavanger på førstesiden slik som alle andre i Rogaland bruker Preikstolen deres.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen
************************
Miljø lokalt Klima tilbake til den lokale agendaen
Miljø krysser grenser og med klimaproblemene ble utfordringene globale. På FNs klimamøte i København skulle man vise at globale problemer må løses globalt – men det viste seg å være lettere å handle med hevrandre enn å bli enige om klimakutt.
Etter Københavnmøtet ser det nå ut til at fokus rettes mer mot det lokale nivået.
Miljøbevegelsen diskuterer hvordan man kan utvikle mer lokale strategier og i EU-institusjonene diskuterer man hvordan det lokale og regionale nivået kan ta større ansvar i klimapoltikken.
Stavanger kan gjøre en innsats gjennom sitt arbeide i Europakommisjonens inititativ Convenant of Mayors (CoM). Dette oppropet fra 2008 viser seg nå bli enda viktigere, ettersom den multilaterale problemløseren FN ikke viste seg moden sin oppgave i København. Stavanger og 1000 andre kommuner rundt omkring i Europa forplikter seg gjennom CoM til å lage klimaplaner og kutte co2 utslippet med mer enn EUs 20% frem til 2020.
Over 1000 kommuner har hittil forpliktet seg og Stavanger var blant de aller første som signerte avtalen.
CoM har deltagere også fra ikke-europeiske land og CoM forhandler nå en samarbeidsavtale mellom CoM og amerikanske Coference of Mayors – uten innblanding fra Obama og senatet.
EUs nye klimakommisjonær Connie Hedegaard mislykkes som leder av klimakonferansen i København og ser sikkert nye mulighetr i å gå dennne veien – dvs starte fra det lokale nivået og sette press globalt med kommuner, regioner og nasjoner som motorer.
Hele Europa er fyllt med kommuner som arbeider med klima og satser på grønn teknologi. En lokal klimapolitikk bør passe oss bra og bidra til at Norge ikke behøver kjøpe seg fri med kvoter.
Tross det mislykkede resultatet fikk allikevel FN-konferansen en stor vinner og det var vertskapsbyen selv som fikk profilert seg med sykler og grønn teknologi.
Vi er en ledende energiregion og alle kommuner i fylket burde signere CoM og bidra til å styrke vår posisjon som energiregion gjennom offensiv klimapolitikk.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen
Publisert i Rosenkilden
**********************
EU mot 2010
Avslutningen på 2009 har vært mye fest i Brussel. Først feiret man stort 20 års dagen for Berlinmurens fall og Europas samling og nå 1. desember kunne man feire den endelige godkjennelsen av Lisboa traktaten med valg av President til Europeiske Rådet og en ny Høyere Representativ for utenriksspørsmål som Hillary Clinton og Jonas Gahr Støre kan ringe til når de vil snakke med EU.
EU går inn i en vanskelig periode og her er noen av de trender og utfordringer som EU står overfor:
a) Arbeidsløsheten og budsjettunderskuddet til medlemslandene stiger og mange upopulære beslutninger må tas for å komme ut av denne spiralen.
b) EU leter alternativer til russisk gass men den norske gassen er ikke en selvsagt vinner. Minsket forbruk og lavere pris skaper tøff konkurranse mellom de alternative gassprosjektene. Samtidig så øker satsingene på energieffektivisering, atomkraft og fornybar energi og dette kan holde forbruket av gass nede. For industri og forbrukere i EU er lave priser bra – men for gassprodusenter og fornybar energi kan det bli vanskeligere å få nye prosjekter til å gå rundt. EUs utenrikspolitikk kommer til å følge traseene til dagens og fremtidens gassrørledninger og utfordringen blir her å få medlemslandene til å masjere i takt for sikre energileveranser.
c) I Eurosonen må Eurolandene foruten å senke sine budsjettunderskudd, utvikle nye modeller for hvordan man bedre harmoniserer medlemslandenes økonomiske politikk og undersøke hvordan man kan skape mer fleksible regler for nye medlemmmer som vil inn i Euro-varmen.
d) EU-havene er viktige geopolitiske områder – i første omgang Østersjøen og Middelhavet – men med det belgiske formannskapet andre halvår 2010 og ambisiøse regionale politikere bør man kunne få Nordsjøen mer synlig på EU-kartet
e) Byene spiller en viktig rolle i klimapolitikken og sammen med Europakommisjonen kommer man til oppleve store investeringer i energieffektive, klimasmarte byer.
f) Kampen om marken og landbrukspolitikken blir hard og her ser det ut som om europeisk landbruksstøtte og økt matproduksjon har fått vind i seilene frem mot neste matkrise.
Lisboatraktaten skal gjøre EU mer demokratisk, mer smidig og gi EU mer tyngde i utenrikspolitikken – men hvordan man skal få organisert dette i praksis er det ingen i dag som kan si.
Uansett Lisboatraktat så forventer jeg at EU-landene drar i 27 forskjellige retninger, at direktivene fortsatt blir uleselige, julenissen forblir finsk og at Brussel forblir en fantastisk spennende politisk arena med store konsekvenser for Norge og Rogaland.
Europakontoret ønsker god jul og godt nytt år til Næringsforeningens medlemmer
**********************
Byer og regioner konvergerer
Europeiske byer vil mer med i EUs regionalpolitikk, regionene vil med i EUs bysatsinger og mellom dem svever 258 metropoler.
På 90 tallet var EUs regionalpolitikk forbeholdt regionene, men byene fikk nøye seg med Kulturbystatusen.
I de siste 10 årene har regionalpolitikken blitt rettet mot innovasjon og da er det naturlig at byenes rolle blir en mer integrert del av regionalpolitikken.
Klimaproblemene er også¨størst i byene og det er her EU ser de store mulighetene til å senke co2-utslippet.
Innovasjon og klima understreker byenes rolle i regionalpolitikken og viktigheten av samarbeide mellom region og by.
Kulturhovedstadtittelen var på sin side forbeholdt byene. Men kultur krysser grenser og det var derfor naturlig at Lille2004 og Stavanger2008 tok med seg regionen i feståret. Spesielt Stavanger2008 er et godt eksempel der hele fylket var aktivt med. Mange av de store kulturfestene fant sted i små kommuner rundt i fylket.
Metropolregionen Ruhr prøver å ta steget videre. Det var byen Essen som ble kulturhovedstad 2010, men raskt ble Essen2010 gjort om til Ruhr2010. Dette likte ikke Europakommisjonen og Essen2010 har nå måttet justere dette. De bruker nå ”Essen für das Ruhrgebiet” og har ”Ruhr2010” som merkevare, men Essen er kulturhovedstaden – ganske forvirrende. Andre metropoler presser på og vil også bli Kulturhovedstad og det blir spennende å se hvordan Europakommisjonen hådterer dette fremover.I følge Europakommisjonen finnes det i EU 258 metropoler. I disse bor 58% av befolkningen som skaper 67% av BNP. Hvilken rolle skal disse spil
I Covenant of Mayors, som er et miljønettverk som Stavanger kommune deltar i, vil nå også flere regioner være med i.
Regionene vil gjerne forplikte seg til å senke klimautslippene mer enn 20% til 2020 og her har Europakommisjonen vist seg fleksible.
Regioner kan således få bli med i Covenant of Mayors som koordinator for små byer i regionen som ikke selv klarer å utvikle de ambitiøse klimaplanene.
Dette kan være en interessant mulighet for Rogaland Fylkeskommune og små kommuner i fylket.
Men trenden i Europa er helt klar – grensene mellom byer og regioner viskes ut og stiller krav på økt samarbeide – metropolregioner og makroregioner som Nordsjøen og Østersjøen stiller helt nye krav på samarbeide.
Transport har alltid vært sentralt på EUs agenda. Uten transport av varer og mennesker får man ikke et indre marked. Idealet er et indre marked med fri bevegelse, utvikling av svakere regioner og samtidig bedre miljø. Det har imidlertid vist seg vanskelig å få til. EUs transportpolitikk har derfor blitt veldig kritisert og står idag frem som den sektoren som ikke klarer å redusere sine co2-utslipp.
Europakommisjonen har nå laget en ny strategi, ”A sustainable future for transport” for 2010-2020.
Strategien domineres av fire tema – grønn transport, trafikksikkerhet, integrasjon og smart bruk av teknologi.
Den grønne transporten innebærer strenge regler for utslipp og at de store TEN (Trans-European Network) prosjektene styres over mot jernbane. Ønsket er å skape en integrert og konkurransedyktig jernbane – både for gods og personer.
Visse land har kommet lenger enn andre. Fra 2011 kommer godshurtigtog inn på markedet i Frankrike. De skal frakte flygods mellom flyplasser og gå i 160km/t. Gjennomsnittshastigheten på godstogene i Europa ligger rundt 20km/t og dette kan bli starten på en liten revolusjon på dette markedet.
Innenfor trafikksikkerhet så var målsetningen å halvere antall døsfall i EU fra 50.000 i 2001 til 25.000 i 2010. De ser ut til å klare 35.000 men har fotsatt høye ambisjoner i den nye planen.
I IKT-programmet i EUs forskningsprogram kommer derfor en stor utlysning om ”ICT for Mobility of the Future” (deadline 30.april 2010) med trafikksikkerhet og holdbar bytransport som viktige tema.
Prissetting er også viktig ledd i politikken og i Nederland innfører man fra 2012 som første land automatisk veiprising som både tar hensyn til avstand, forbruk og trafikk.
Noen særnorske modeller kommer også under press i samferdselspolitikken. Postliberaliseringen for brev under 50g som innføres 2011/2013 slipper vi ikke unna og i 2013 forventer man at EU tar opp den siste delen av liberaliseringen av jernbane – lokal persontrafikk. Dette gjør at vi kanskje allerede i 2015 kan oppleve Deutsche Bahn på det nye dobbeltsporet.
Den siste norske skansen vår blir kryssubsidieringen av flyplasser – men her er sjansene veldig små for at EU skal endre direktivet som gir Avinor rett til å ta fra de rike og gi til de fattige.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen
Publisert i Rosenkilden, november 2009
********************
Nordsjøen er fremtiden
I Norge snakker vi sjelden om Nordsjøen og om vi gjør det så er det ofte i en historisk kontekst. Vi diskuterer vikingtiden og i filmer som ”da oljen kom til Norge” ser man rustne borerigger og oljearbeidere som tenner på gassen med et kosteskaft.
I Kommunal- og Regionaldepartementet engasjerer man seg mest i Barents og Østersjøen som med sin innovative nye Østersjøstrategi blir forbilde for alle EU-hav.
I Brussel ser man derimot på Nordsjøen med helt andre øyne. Her er Nordsjøen fremtiden – med de beste bølgene, den beste vind og med ledende kunnskap på bølge- og vindkraft.
Uten Nordsjøen kan ikke EU oppfylle sine krav på 20% reduksjon i CO2 og 20% fornybar energi før 2020.
Nordsjøen må både bygges ut med store effektive vindmøller og kabler som både kan få elektrisiteten til land. Samtidig må kablene bidra til mer overføringskapasitet mellom landene slik at bla a mer fornybar vannkraft fra Norge kommer til EU-landene.
I tillegg til dette så forsyner Nordsjøen EU med olje og gass fra et demokratisk og stabilt land – noe som ikke kjennetegner EUs andre leverandører – og vil også kanskje lagre CO2 fra EUs kullkraftverk.
Nordsjøen er fremtiden og det er viktig at vi som faktisk sitter på dens østre strand utnytter mulighetene som denne posisjon skaper.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen
Artikkel publisert i Rosenkilden, Oktober 2009
*********************
Hvor går neste studietur ?
Studieturer er viktige, både for næringliv og det offentlige. Gjennom slike reiser får man
inspirasjon og lærer hvordan andre løser utfordringene som er ganske like overalt.
Samfunnet endrer seg raskt og suksessmodeller blir raskt gårsdagens modell.
På 80-tallet reiste horder av næringslivsfolk til Japan for å lære den japanske modellen som da
så ut til å konkurrere ut Vesten. De siste 20 årene er det ingen som reiser til Japan for å lære
og de som var der skjuler dette veldig bra.
På 90-tallet ble det mer anglosaksiske reisemål. Studieturene gikk til Silicon Valley der man
lærte om innovasjon og klynger og til den celtiske tigeren Irland som med EU-penger og
attraktiv skattepolitikk fikk fart på en av EUs svakeste regioner.
Nå har den irske modellen kokt over og den anglosaksiske modellen er blitt et skjellsord etter
finanskrisen.
Kina har lenge vært et yndet reisemål. Ikke pga av samfunnsmodellen håper jeg, men kanskje
mer for å skremme oss til å jobbe mer. Alle som kommer hjem fra kinareiser er imponerte og
ofte litt redde for konkurransen fra Kina.
På 2000-tallet kom Norden for fullt. Island ledet alle statistikker om innovasjon og
entrepenørskap – men finansiell innovasjon kjørte landet i bunn og nå er det bare
Europabevegelsen og Nei til EU som reiser dit for å ovetale islendingene til a)bli medlemmer
i EU eller b) bli igjen i Eftavarmen.
Danmark ble stort reisemål med sin Flexsecurity-system. Til og med sære franskmenn reiste
ditt for å lære – men i krisetiden hører man ikke mye om flexsecurity lenger og det blir
spennende og se om begrepet kommer tilbake. Danskene er imidelertid flinke selgere og med
FN-toppmøte i København i november posisjonerer de seg nå som det ledende grønne land i
verden – med stor suksess og mange studiebesøk.
Sålenge finnene dominerer alle beste-skolesystem-konkuranse (som OECDs PISAundersøkelse)
så kommer lærere og skoleadministratorer fra hele verden til å reise dit, men
ikke så mange andre.
Svenskene har alltid sett seg som foregangsland på det meste og i 6 måneder mens de har
formannskapet i EU får vi dette tredd over oss på seminar etter seminar i Brussel. Mange blir
nok trøtte på dem og styrer sine studieturer tandre steder.
Hvem blir så fremtidens studieturmål i EU ?
Finanskrisen har endret mye. På mange måter ser det ut som om store sentrale land som
føderale Tyskland, og sentralstyrte Polen og Frankrike har klart seg bedre enn de tidligere
dynamiske landene i periferien av EU og her finner man vitale regioner og nytenkende byer –
men eksotisk og engelsspråklige er de ikke.
Pål Jacob Jacobsen
Publisert i Rosenkilden, oktober 2009
*********************
Sykkelregioner
Nå er det tid for de store sykkelsatsingene
Ved siden av den økonomiske krisen er det sykkel som har dominert mediabildet i sommer.Tour de France er blitt dopingfritt, sykkelbransjen vokser seg gjennom krisen og det finnesknappt den storby som ikke har et ambisiøst sykkelprosjekt på gang.
København og Amsterdam er gamle sykkelbyer som har sykkel som en naturlig del av byens
kultur. I Amsterdam finnes det nesten en tohjuling per innbygger og alle som har prøvd å
kjøre bil eller vandre i byen vet at det er syklistene som har makten. Disse byene er forbilder,
men vanskelig å kopiere.
Mange satser stort og nærmer seg.
Stockholm ønsker å stå frem som en miljøby og med en økning i folkemengden på 30.000 per
år klarer verken bilen eller offentlig transport å henge med. I løpet av de siste 10 årene har
sykkeltrafikken økt med 80% og i 2006 laget byen derfor en ambitiøs sykkelplan for å
håndtere den kraftige økningen. I motsetning til mange andre byer så velger de nå å bruke
mindre penger på dyre sykkelveier og mer penger på mykere investeringer som gjør det
lettere for syklistene. Med internettjenesten Billy Bike skal syklistene lett finne frem og
grønne trafikklysbølger som er tilpasset sykkelfarten skal sammen med røde sykkelveier
bedre flyten i trafikken. I tillegg skal man kunne sykle mot enveiskjøring og man har etablert
9 pumpestasjoner på strategiske steder. De har også 80 lånestasjoner (som skal bli 160) og
sykkelparkeringer bygges ut.
Berlin har igjen blitt en ledende trendby som kunstnere og ungdommer fra hele verden søker
seg til. Da passer også sykkelen inn.Berlin har doblet antall syklende på 10 år og byen har nå
satt seg som mål at sykling skal utgjøre 15% av byens transporter i 2010. Dette ser de ut til å
klare med en blanding av sykkelveier og myke tiltak som i Stockholm.
Her er noen kjennetegn for de som lykkes med sine sykkelsatinger
Politisk prioritet
Da miljøsjefen i Paris bestemte seg for å omdefinere bilens rolle i byen kom byen i gang med
sin store og velykkete sykkelsatsing VELIB, med over 20.000 lånesykler fordelt på 1500
steder i byen
For å få til en bra sykkelsasting må politikerne nedprioritere bilen og det vinner man ikke
alltid stemmer på.
Europakommisjonen har laget en Grønnbok om ”Urban Mobilty” i 2007 og har lovet at det
skal komme politikk fra 2009. Eu sentralt har liten makt på området, men de er viktige for å
sette dagordningen.
Infrastruktur
Å bygge sykkelveier er veldig kostbart og garanterer ikke økt bruk av sykling. Til økende
grad ser det ut til at byene kombinerer eller sustituerer sykkelveier med satsing på mykere
tjenster
Bra tjenester
København og Amsterdam behøver ikke avanserte systemer for sykkeltrafikken. For andre
byer er det derimot viktig å ha smidige tjenester som gjør livet lettere for syklisten og som er
skreddersydd den enkelte byregion. Markedsføring
Rogaland i Utvikling september 2009
***********************
Landet som ikke vil bestemme
I sommer har internasjonale aviser skrevet om den norske oljefondets flotte utvikling i 2009. De har hengt seg opp i at fondet nå eier 1% av verdens aksjeverdier, men også i at fondet bare har små andeler og dermed ikke har makt som står i forhold til det økonomiske potensialet.. Vi vil ikke dominere selskaper slik som andre, og mer truende fond, som de fra Kina og Midt-Østen prøver på. For EU er derfor det norske oljefondet et forbilde for hvordan slike statlige fond skal drives. Det betyr jo at aksjeierne fra EU selv kan bestemme.
At vi helst vil la andre bestemme burde ikke overraske. Det ser ikke ut til at Norge liker å bestemme. EØS-avtalen kjennetegnes jo nettopp av at vi avstår fra å sitte rundt bordet å bestemme – et utgangspunkt som er itenkelig for økonomisk svakere og politisk sårbarere land som f eks Polen.
Det statlige eierskapet i industrien bruker vi på samme måte – ledelsen og mindrettallet får bestemme om Statoil skal satse på oljesand, vind eller oljeleting i politisk ustabile land. Her kan vi sammenligne oss med Frankrike som også liker statlig eierskap, mens som bruker det aktivt som verktøy i industripolitikken. Det er kanskje ikke alltid vellykket, men som krisepolitikk virker det som om det fungerer og Frankrike ser ut til å klare krisen best av de store EU-landene.
I den norske regionalpolitikken er det derimot ikke noe snakk om å la andre enn Oslo bestemme. At nordområdestrategien legges inn under Utenriksdepartementet vitner om at man vi holde beslutningene så langt unna dem det gjelder som mulig. Det samme gjelder de store infrastrukturprosjektene i Rogaland. Den regionale suvereniteten er svak. Kanskje burde man lære litt av EUs regionalpolitikk som er langsiktig, programstyrt og med stor regional innflytelse.
Føderalisme er et fy-ord som ingen politiker tør ta i sin munn. Ordet er forknyppet til EU-byråkrati, mens det egentlig betyr at beslutninger skal tas på det riktige nivået. Bypolitikk skal styres i byene, regionalpolitikk i regionene og overnasjonal politikk skal besluttes på et overstatlig nivå.
For en dynamisk, utviklingsorientert og beslutningssterk region som Rogaland ville mer føderalisme gitt store fordeler.
Tekst: Pål Jacob Jacobsen
*******************
Europeisk konkurranse skaper bedre nasjonale søknader
Om vi skal vinne flere nasjonale konkurranser om prosjekter og forskningssentra så må vi ut
og trene i Europa.
Når Rosenborg spilte Champions League hvert år var de uslålige i Tippeligaen. Mens
spillerne deres fikk brynet seg med Milan og Real Madrid fikk Vikingspillerne spille
treningskamper mot Vidar og SIF – forskjellen mellom Rosenborg og de andre økte hele
tiden.
Innenfor forskning gjelder det samme. Aktører som vinner fram i kampen om internasjonale
forskningsmidler – ser også ut til å vinne frem på den nasjonale arenaen.
På slutten av 90-tallet var Rogalandforskning en sterk aktør i EUs forskningsprogrammer. De
lærte seg knepene, fant bra partnere og skrev vinnende søknader. Da olje og gassforskningen
ble tatt ut av EU-forskningen i 2002 ble denne kompetansen lagt til side og fokus rettet mot
andre og mer lønnsomme markeder. Fra 2002-2007 var interessen for EU-forskning lav i hele
kunnskapsektoren i Rogaland. Dette har svekket vår internasjonale standing og indirekte
svekket våre nasjonale søknader.
I 2007 opprettet derfor UIS, IRIS, HSH og SUS et egen fagenhet som skal stimulere og hjepe
frem EU-søknader. De har lykkes med å øke interessen og kunnskape for å delta, antall
søknader fra regionen har økt og etterhvert har vi også vunnet frem i den stenhåde
konkurransen.
EUs forskningsprogrammer øker kraftig og kommer til å gi oss stadig flere muligheter. Det
årlige forskningsbudsjettet var i 2000 4 milliarder € og kommer til være over 10milliarder € i
2013 – noe som gir nye muligheter for små institutter og universiteter.
Deltagelse i forskningsprogrammene til EU bidrar til følgende:
a) Vi får økt finansiering til kunnskapssektoren og indirekte til næringslivet som ofte
dras med i prosjekter
b) Nødvendige penger til et universitet i vekst.Om UIS får 5 millioner kroner i EU-støtte
så løser dette ut 10 millioner ekstra kroner fra norske myndigheter 2 år etterpå.
c) Høyere internasjonal standing for individuelle forskere og UIS gjennom nye nettverk
d) Høyere kompetense innenfor søknadsskrivning, som sterker vår stilling i nasjonale
prosjekt i konkurranse med bergenser, nordlendiger og trøndere.
Å skrive bra søknader er en undervurdert kunnskap både i næringslivet, kunnskapssektoren og
i det offentlige. For en liten region er det derfor viktig at vi samler alle de beste vi har til å
arbeide med strategisk viktige søknader.
***********************
Fri bevegelse av pasienter
Kampen om kontrollen over helsesektoren er nå i full gang i Europapralamentet (EP) og Ministerrådet.
EF-domstolen har gjennom flere dommer åpnet muligheten for fri bevegelse av pasienter og nå ønsker institusjonene og ta tilbake kontrollen igjen. De folkevalgte i EP skal nå sammen med nasjonalstatene i Ministerrådet bli enige om et regelverk for pasientrørligheten i Europa.
Interessen for tema er stort:
a) Nasjonalstatene merker at de er i ferd med å miste kontrollen over helsesektoren og kommer til å gjøre alt for å komplisere den frie bevegelsen
b) Pasientorganisasjonene ønsker selvfølgelig en slik rørlighet som gir flere valgmuligheter og sjanse til raskere og bedre behandling.
c) Helsetjenestebransjen ser trusler i form av prisdumping, men også nye muligheter til å øke markeder og sine salg.
d) For de liberale partiene i EP er fri bevegelse uten at man behøver forhåndsbeskjed at kostnadene dekkes av egen sykeforsikring et viktig krav som de også bruker i valget i juni til nytt EP.
e) Sosialistene vil derimot absolutt ha krav på forhåndsbeskjed for å beskytte offentlig sektor og samtidig forhindre at den frie bevegelsen bare bli for de rike.
f) Fagforeningene deler seg. Leger og sykepleiersker er interessert av mer rørlighet, mens grupper med lavere utdanning er urolige for konkurransen.
I Sverige var det bare 1200 personer i 2008 som utnyttet den frie bevegelsen som domstolen allerede har skapt. Samtidig så er muligheten avgjørende og viktig for de som velger å dra til Tyskland for å operere seg og selv et lite volum kan være nok til å sette press på land med lange køer.
Regelverket er EØS-relevant og statssekretær Rigmor Aasrud i Helsedepartementet måtte derfor til Brussel og stille seg i lobbykøen til Europaparlamentarikeren John Bowis som har ansvaret (rapporteur) for dette i EPs Miljø- og helsekommitee. Her fikk statssekretærlobbyisten fremført at Norge gjerne vil ha regel om forhåndsbeskjed før pasienten kan reise utenlands og en genrelt sterk kontroll med denne rørligheten. I samme lobbykø finner man sikkert også norske pasientorganisasjoner som kan presenterer et annet norskt syn.
Det endelige innholdet er fortsatt veldig usikkert, men uansett så er dette en sak som kommer til få høy synlighet og lav lesbarhet. Mange kompromisser forenkler ikke det allerede kryptiske EU-språket og EF-domstolen får dermed sikkert nye pasientsaker å tygge på.
Internasjonale rogalendinger blir uansett storbrukere av friheten og det skulle heller ikke forundre meg om våre innovative bedrifter kommer opp med spennende helseturismepakker.
